Om å leve på disp.

Her bodde Josef og Mikkel inntil for få år siden. Så fikk Mikkel dame i Maze. Josef skjønte ikke poenget med det, men det fikk han. Dame med hus og det hele. Det var bare å henge hatten på knaggen. Alt var ferdig, som de sa. Knagg eller ikke knagg, nå bor Josef alene på Raggesluobbal.

Nærmeste nabo er Nedre Mollisjok. Det er rett over fjellet mot øst. Det er en Øvre Mollisjok også, men den ligger lenger nord.  Det er ikke ofte Josef besøker Mollisjok. Det ville ta mye av dagen. Det har han ikke tid til. Det må bli på en søndag det da. Josef Mikkel Sara er født i 1951.

En gang var det 57 kuldegrader her. Det er ikke så lenge siden heller. Da er det ikke noe annet å gjøre enn å hente ved, fyre, sitte foran ovnen, hente ved, fyre, og sitte foran ovnen. Til slutt ble det mildere i været.

En gang var de syv søsken. Tre søstre og fire brødre. Nå er det bare tre brødre igjen. I tillegg til Josef og Mikkel er det Iver.  Iver kan lage hva som helst av tre. En gang var han i Finland. Da folk skjønte hvor dyktig han var som treskjærer, fikk han masse bestillinger og betaling på forskudd. Etterpå ramlet han ut av drosja i 90 km/t med ølglasset under kofta. Da sjåføren rygget tilbake, sto Iver i grøfta. Ølglasset var fortsatt halvfullt. Skål sa Iver. Jeg vet ikke om historien er sann, men den fortelles på vidda.

Josef er en tusenkunstner, en slags viddas Reodor Felgen. Han har lure patenter på alt. I gamle dager, da scooterne gikk i stykker, kunne han reparere hva som helst. Hvis han fikk en kasse med deler, leverte han en fiks ferdig snøscooter tilbake. Jeg vet ikke om historien er sann, men den fortelles på vidda. Men nå er det ingen som reparerer lenger. Engangsscooter, sier Josef om de nye maskinene.

En gang fikk han støtte fra SUF. Det er forkortelsen for Samisk Utviklingsfond. Da etablerte han verksted. Den første verkstedhallen lå i en jordgamme nede ved elva. Men det strømmet ikke akkurat på med kunder, for å si det sånn. Det er tross alt et par mil til nærmeste bilvei. Derfor fikk han hjelp til markedsføring. Fra «Poffens Hurtigtrykk» i Alta kjøpte han en «Startpakke for småbedrifter i etableringsfasen».  Han fikk brevark, visitkort og lysskilt. Hver gang Josef dro i gang aggregatet, lyste det over vidda: «Raggesluobbal Mekaniske Verksted». Nordlyset har aldri vært det samme etter det.

Om vinteren pleide Josef å kjøre over til Stabbursdalen for å drive snarefangst på ryper. Det er bra vinterterreng i Stabbursdalen. Det lærte han av de gamle. Etter at det ble nasjonalpark i Stabbursdalen, får ikke Josef bruke scooter lenger. Det er forståelig at motorisert ferdsel er forbudt i en nasjonalpark. Det skulle bare mangle. Men det er synd at Josef ikke får fange ryper. Det er rypene som har holdt liv i Raggesluobbal. På 50-tallet fikk de en stor pølseboks pluss en pakke haglepatroner for ei rype. I dag? To ganger pølse i brød på Statoil, med rekesalat, en stor cola og Se og Hør.

Enkelte vintrer har han flere hundre snarer ute. De må røktes kontinuerlig, ellers kommer reven. Det er ikke mange som kan snarefangst som Josef. En gang fylte de en hel reinslede med én dagsfangst. Et år byttet de vinterens rypefangst mot en hest. Uten rypene er det ikke sikkert det hadde vært bosetting på Raggesluobbal.

Det er mye som har forandret seg de siste årene.  Josef snakker om den nye tiden som har kommet med korte setninger og lange opphold. Det er antagelig mindre opphold når han snakker sitt eget morsmål.

– Dem tok liksom ikke hensyn på våres rett.
(Opphold)
– Det var veldig dumt.
(Opphold)
– De tok fra oss, sånn som.. (opphold)..nå får vi ikke lov å leve liksom.
(Langt opphold)
– Jeg tror ikke de vil ha oss.
Men alt er ikke så ille.  Josef får dispensasjon til det meste. Han må søke kommunen og fylket og sånn, men så får han som regel dispensasjon. Det er en form for spesialtillatelse til å leve slik han alltid har gjort.
(Opphold)
– Jeg lever på disp.
Han smiler et slags smil. Langt opphold.

Så begynner han å snakke om ørreten han fikk på garn under isen på Jiesjavrre. Den veide åtte kilo. Det er en alvorlig svær fisk. Den ligger fortsatt ute i gangen. Det er jo dypfryser hele vinteren utenfor døra. Han har konstruert sin egen colga. Den består av en plankebit, et par tomme brusflasker, en vippearm med lodd og ei lykt i et syltetøyglass. Med den setter han garn under isen. Han får disp til å kjøre utenfor scooterløypa for å sette garn. Så snakker han om at det var lite rype i fjor.  Derfor har han ikke satt så mange snarer i vinter. Han må passe på så ikke vinterbestanden blir for liten. Han har ikke noe imot jegere sørfra. Men det er dumt at de bare tenker på et år om gangen. Og så snakker han om helikoptertegningene. Han har fiks ferdig arbeidstegninger for et helikopter. Men lysskiltet har han tatt ned.

Josef Mikkel Sara lever på disp. Det betyr at han lever på et vis som samfunnet egentlig ikke ønsker. Reglene er laget for å stoppe det han driver med. Men så får han lov likevel. Hvis han fyller ut riktig søknadsskjema, kan han holde på litt til. Det er på en måte litt rart. Det er ikke Josef Mikkel Saraene som roter det til. Det er ikke Josef på Raggesluobbal som lever på disp.