Barn ingen hindring

”Barn ingen hindring”, heter det. Hvem i all verden har funnet på det uttrykket? Hvem har kommet på den tanken at barn er forbundet med hindringer og begrensninger? I beste fall hører vi denne: ”Vi må bare vente til ungene blir litt større”. For da husker de liksom bedre. Og det gjør de ganske sikkert. Jo lenger du venter, desto mer husker de. I mellomtiden forsvinner mulighetene. Og etterpå vet verken de eller du om de hadde husket, for det er ingen opplevelser å huske.

Jeg har dratt med mine egne barn høyt og lavt rundt i verden. Jeg får i blant spørsmål om jeg håper de skal følge i mine fotspor. Det gjør jeg ikke. Fri og bevare meg for å få barn med dragning til ville fosser og bratte stup. Men jeg håper jeg har greid å inspirere dem til å være nysgjerrige. Jeg håper friluftslivet blir en inngang til å betrakte livet selv som en oppdagelsesreise. Jeg håper at de vil lete etter muligheter og gripe dagen når den er der. Og selvfølgelig, jeg vil gjerne at de skal bli glad i fjellet, selvfølgelig gjør jeg det. Jeg vil at mine barn skal kunne å slå opp et telt, fyre et bål og vite å kle seg når det blir snøstorm.

Kanskje er det det motsatt som skjer, at de får totalt avsmak på alt det foreldrene dro dem med på i barndommen. Til helvete med fjellet og alt som smaker av friluftsliv. Sånt vet man aldri. Hvert eneste barn er et prøveprosjekt. Den sjansen må du bare ta.

****

Tidlig en morgen i Rajasthan, før sola gjør ferdsel på kamelryggen uutholdelig, er en fem-åring fra Romsdalen allerede underveis. Hun lener seg ut fra kamelen og møter en utstrakt finger fra en jevnaldrende følgesvenn, en ung kameldriver fra Jaipur. Et eventyr, bokstavelig talt, av en annen verden. Et minne for livet.

I dag er fem-åringen 23. Hun husker ingen ting fra den morgenen i Rajasthan. Kanskje turen var bortkastet.