Genius Loci
Det finnes steder som kan gjøre noe med deg. Jeg har et slikt sted. Det ligger et stykke oppi dalen når du kommer nedenfra, og et stykke nedi dalen når du kommer ovenfra.
En gang tilhørte det hovedveien over fjellet til Romsdalen. I dag er det bare en liten blindtarm av en veistubb tilbake. Gjenglemt og nedgrodd. Her tenker jeg de har vandret – prest og fant, skattefut og kramkar, ung og gammel. Noen var på vei ut. Andre på vei hjem. Det siste kjerrehjulet har for lengst rullet, men tanngarden av kantstein står like trofast. De står på skakke nå. Som lutryggete, gamle gubber står de og kikker etter de siste som passerte. De har sett alt, men sier ikke noe.
Her er store steiner. De er store som fjell og skygger for sola. Kampestein heter det. Men det er bare grunnfjellet selv som kan føre kamp med slike steiner. Det er nok derfor de ligger her. Det er taperne etter basketak høyere oppe i fjellet. Det er vanskelig å forestille seg at det finnes så fæle krefter gjemt i det fredelige fjellet. Det skulle man ikke tro.
I 1869 var det noen som hamret inn årstallet på en av blokkene. Det var da veien kom forbi. Siden ble den hetende Årstallsteinen. Det er i grunnen et fint navn. Det har vært mange årstall her.
Her tenker jeg en kramkar ble overfalt. Det ville vært lett å dytte en mann i elva. Antagelig har en bonde måttet søke ly for regnværet innunder kampesteinen. På vei over fjellet ble han nok overrasket av storm. De hadde byttet fisk mot korn, fiskerbonden og innlandsbonden. Her er tørt sengeleie og sot etter mange bål. Drar du fingeren langs bergveggen, risser du gjennom historien. Årtiene fyller neglene.
Her er store trær, med dype røtter. Det må ligge mye visdom i så gamle trær. Jeg tror det er mulig å ta til seg noe av den visdommen. Jeg liker å tro at det smitter over hvis du lener deg inntil stammen og ser på skyene. Og lytter. For det må du gjøre. Du må lytte til fossen. Det er den samme fossen som Sinclair hørte da han førte skottetoget sitt denne veien. Det var i 1629. De var på vei til sin skjebne i Gudbrandsdalen. Og bonden lyttet til den da han lå og ventet på at regnet skulle slutte. Og det var det siste den stakkars kramkaren hørte før han forsvant i elva.
Og du må lytte til heiloen. Og til blåstrupa. Og du må greie å høre vinden mellom greinene. Og skyene på himmelen. Når du hører skyene skrape mot horisonten, da nærmer du deg. Da er det like før du hører skrittene.
Det er det jeg liker med stedet mitt. Det er mange skritt å lytte til.