Bruken av verden

Det er sikkert sant som de sier, at verden går framover. Det er mindre malaria, vi kan lage hamburgere av krill og vi har fått tannstikker i plastikk. Når jeg blar gjennom de gamle bildene mine, er det likevel mer nærliggende å tenke på hva det er som har gått galt. Hvor var det vi kom ut av kurs? Hva er det som skjer der ute?           

For 30 år siden syklet jeg gjennom Sahara. Fra oase til oase gjennom Algerie, fra Alger til Tamanrasset. Å sykle gjennom Sahara sto den gang for meg som en innlysende progresjon av det livet jeg levde. Jeg hadde besteget noen av verdens høyeste fjellvegger. Jeg behersket is og kulde. Hva var da mer naturlig enn å oppsøke flat hete?: verdens største ørken.

I dag framstår vel ikke turen som det smarteste jeg har gjort, selv om jeg var veldig heldig med været. Men det var et eventyr. Jeg lærte meg selv å kjenne, gjennom å lære verden å kjenne. Verden var et koldtbord den gang, av rare lukter og uforståelige språk og fremmede land og nye tilnærminger til livet. Det var bare å sette fingeren på globusen, dreie rundt - og reise. Alt du trengte var eventyrlyst. Terror var et fremmedord.

I 1963 ga Nicolas Bouvier ut boka ”Bruken av verden” («L'usage du monde»). Den handler om en tur med en Fiat 500cc fra Sveits til Afghanistan ti år tidligere. Som reiselivsforfatter er Bouvier en legende. ”Bruken av verden” er en klassiker - og dessuten en fantastisk boktittel. Verden må brukes, selvfølgelig må den det. I dag er det en tittel til å bli å bli trist av. Når jeg ser på de gamle bildene fra Algerie, tenker jeg mest på hvor mye av verden som ikke lenger kan brukes. Selv om den går framover, og vi har fått tannstikker av plastikk.