Forord "Fangstfamilien på 79 grader nord"
ÅRET PÅ SVALBARD
I ett år levde vi i nærmere kontakt med naturen og i nærmere kontakt med hverandre enn noen gang før. Og aldri kommer vi til å kunne gjenta det. Det var et eksperiment. Hjemme har vi alt, bortsett fra tid. På Austfjordneset hadde vi ingen ting. Bortsett fra tid. Hjemme har vi ingen tid til hverandre. På Austfjordneset hadde vi ingen tid uten hverandre. Det enkleste hadde vært å bli hjemme. Da hadde sannsynligvis dette året blitt som de foregående: helt greit.
Hvorfor, spurte folk. Hva var hensikten? Hva ønsket vi å oppnå? Jeg vil at mine barn skal forstå at dagen kommer fra himmelen, og fra fjellene, og fra vinden, og fra havet. Og jeg vil at de skal se at det er sant: De kan gripe den hvis de vil.
Jeg vil at mine barn skal oppleve at de er betydningsfulle. Jeg vil at de skal føle at deres innsats har verdi. Jeg vil at de skal ha med seg et minne gjennom livet om at de var viktige.
Jeg vil at mine barn skal kjenne stjernetegnene på himmelen og revesporene på tundraen. Jeg vil at de skal forstå vinden og tidevannet og regnet og snøen. Jeg vil at de skal kunne lese hvilken vei reinen har gått, og hvor rødsildra vokser. Jeg vil at de skal lære respekt for vinden fra nord, for isen som legger seg, og for ærfuglen på egg. Jeg vil at de skal sette pris på sola som stiger. Jeg vil at de skal glede seg over krykkja som vender tilbake. Jeg vil at de skal føle ydmykhet ved ruinene av den gamle fangsthytta på holmen og fryde seg over snøsildra som vaier i vinden. Jeg vil at de skal verdsette livet.
Hvis jeg hadde svart at dette er noe vi gjør for pengenes skyld, da ville alle ha forstått det. Selv de mest skeptiske ville ha sagt stakkars barn, men med den fortjenesten er det rimelig at de må finne seg i det; det er bare ett år. Men det er ikke sant. Vi solgte bilen, leide ut huset, sa opp telefonen og fikk avdragsfrihet på lånet for å få endene til å møtes. Vi gjorde det ikke på grunn av pengene. Og likevel fant vi en luksus hinsides ethvert målbart begrep.
Hvis vi lyktes, var jeg sikker på at vi ville finne en skatt i den andre enden. Der hvor gåseplogene vender mot nord og ærfuglen igjen ligger på egg. Hvis vi ikke lyktes... Da visste jeg iallfall at vi hadde prøvd.
Isfjorden i august 2003
Stein P. Aasheim