Lykken og tiden og den ulykkelige tiden

Tiden på Austfjordneset var et eksperiment. Det tok det året. Det tar den tiden. Det tar den tiden å bli klok på tiden.  

Klokka er et instrument som kan måle fart.Men opplevelsen av fart kan ikke måles. Hvor fort går tiden?  Hvor lenge varer et år? Noen ganger går tiden fort. Da er vi på etterskudd. Andre ganger går den sakte. Da kjeder vi oss. Når går den akkurat passe fort?  Er det mulig å holde følge med tiden? Hvilken fart må du ha da?  (Jorden beveger seg gjennom himmelrommet med en fart av 30km pr. sekund.  Er det fort?)

Tiden løper fra oss, vi må sette ned farten, sier de. Men hvis tiden allerede løper fra oss, da blir gapet enda større hvis vi skal sette ned farten. Da kommer ikke tiden til å strekke til i det hele tatt.

På Austfjordneset strakk tiden alltid til.  Den strakk til akkurat det vi fikk gjort. Tiden løp aldri fra oss. Vi løp aldri etter den. Vi fylte hver dag. Vi kunne ha gjort andre ting. Vi kunne ha satt garn i stedet for å jakte rype. Vi kunne ha hogget ved i stedet for å lage revefeller. Men vi kunne ikke ha brukt tiden bedre.

Vi hadde tidsfrister også på tundraen.  Noen ganger rakk vi dem.  Andre ganger ikke. Vi skulle ha satt garn under isen. Vi hadde tenkt å røkte landet langs Kapp Petermann.  Vi skulle ha jaktet storkobbe innunder Stubendorfbreen. Men vi rakk det ikke. Mørketida kom før vi fikk satt garn. Isen gikk opp før vi kom til Kapp Petermann. Vi skulle gjerne ha laget flere åtepinner før neste fullmåne. Fullmånen i mørketida er som flombelysning. Det er en tid du må utnytte.  Utnytte tiden var et begrep jeg kjente.  Det forunderlige på Svalbard var at tiden alltid ble utnyttet. All tid ble utnyttet. Det var aldri noe dødtid.  Dødtid? Død tid eksisterte ikke der nord. Vi fylte hver ledige stund på Austfjordneset. Vi hadde ingen ledige stunder. Austfjordneset var et år uten dødtid. Ett år med levende tid.

Det finnes kurs for å utnytte tiden bedre. Det finnes instruktører og bøker med lure triks for å redusere dødtid. Du kan få flere gigabyte, kraftigere prosessor, tykkere filofax, 7-seter for å kjøre i drosjefila og au pair som henter i barnehagen. Og tiden går fortere og fortere for hvert nytt forsøk på å bremse den.

Sola kom tilbake etter fire måneder, i slutten av februar.  Det var på den tiden vi oppdaget overvann på en bre i nærheten. Ved foten av Tryggvebreen var det mulig å samle rennende vann selv når gradestokken viste godt under 30 kuldegrader. Det gjorde livet lettere, og sparte oss for alt arbeidet med smeltingen. Men det tok det meste av en dag å sele på hundene, dra av gårde innover fjellet, fylle en 60-liters tønne (vi måtte skrape overvann med ei øse) og returnere samme vei.  

Én dag, er det lang tid eller kort tid?  Går det da fort eller sakte å hente vann? Svar: Én dag er verken lang tid eller kort tid. Det er den tiden det tar hvis du vil ha 60 liter vann på Austfjordneset midtvinters.

Men vi måtte velge.  Det var travle dager, og vi hadde ikke tid til alt. Hvis vi hentet vann, fikk vi ikke røktet revefellene. Vi var tidlig opp og sent i seng.  Og likevel, det var det underlige - likevel var vi aldri på etterskudd. Tida løp aldri fra oss. Om høsten gjorde vi høstting. Om vinteren gjorde vi vinterting. Og så kom våren. Og vi holdt følge. Vi holdt følge med årstidene, og med tiden. Hele tiden.

Det var en lykkelig tid, tiden på Austfjordneset.