Ekspedisjoner for alle

La oss først summere opp noen klassiske kjennetegn på en ekspedisjon. Skal vi si at det må være en litt lang reise, helst ganske slitsom, gjerne på grensen til det umenneskelige? Det er en fordel, men ingen betingelse, at ferden skjer med fare for eget liv, eller i det minste med stor sannsynlighet for skader (beinbrudd, hekseskudd, solstikk, myggstikk, forfrysninger, gnagsår, høydesyke, ormebitt, prolaps, kuldeastma etc). Også gunstig hvis ferden krysser noe. Eksempler her kan være et kontinent, et land, en bre, et hav, en jungel, elv, ørken, polhav, fylke, kommune, strengt tatt hva som helst, og et stort pluss dersom ingen har gjort det samme tidligere og ferden skjer uten etterforsyninger (såkalt unsupported). En ekspedisjon bør også benytte sherpaer. Framdriften må skje med egne eller naturens krefter (ski, sykkel, kajakk, stylter, robåt, til fots, krabbende, seilbåt, kite etc.), og det må være et sterkt element av natur og villmark. Skjønt, her finnes det unntak. Kloakksystemet i amerikanske storbyer f.eks. Aller best er det hvis du kan oppdage noe (for eksempel en ukjent indianerstamme eller en hvit flekk på kartet), alternativt at du oppdager noe inni deg selv (kjent eventyrer-slogan: ”Målet lå inni meg et sted”), at det settes en rekord (raskest, lengst, høyest, brattest, ny rute etc). Nytteverdi er uvesentlig.

Bortsett fra det siste punktet, er det med andre ord svært krevende å finne gode ekspedisjonsmål i våre dager. Det var vanskelig nok den gang det bare var Nansen, Heyerdahl og noen få av oss andre på arenaen, men enda vanskeligere i dag. Det er grenser for hvor mange ganger det er mulig å gjennomføre ”The last adventure on earth”?

Eller - ? Finnes det egentlig noen aller siste gjenværende utfordring på kloden? Finnes ”the last adventure”?

Ta dette ”Seven summits”-greiene for eksempel. Begrepet er en betegnelse for det høyeste fjellet på alle syv kontinenter. Midt på 80-tallet var det en eksentrisk millionær fra Texas, Dick Bass, hyggelig kar, som fant på at ”The last adventure on earth” måtte være å bestige disse syv fjellene. I dag har ”7 Summits”-klubben rundt 300 medlemmer. Herav fem norske. Så hva skal en stakkar gjøre når han/hun kom for sent til å være med på konkurransen om de syv store. Hva blir da ”The last adventure on earth”? Jo, selvfølgelig: De syv nest høyeste fjellene på alle kontinenter. Det har visstnok ennå ingen gjort. Men du må være rask. Østerrikeren Christian Stangl er i gang med å feie over begge listene på en gang, altså de to høyeste fjell i alle syv verdensdeler. Han beskyldes riktig nok for å ha bløffet med K2, så med en vanntett bestigning der er rekorden innenfor rekkevidde.

Og så har vi ”The Explorers Grand Slam”, som i tillegg til alle ”7 summits” også inkluderer Nord- og Sørpolen. Det er bare å melde seg på. Det finnes pakketurer til dem alle. Kryss av på ønsket ekspedisjonsmål, type kredittkort, husk rubrikken ”Jeg godkjenner vilkårene”, og fyll opp handlevogna. Kontrollkoden er de tre siste sifrene på baksiden av visakortet. Det finnes ”Ekspedisjoner for alle”. Av norske navn på denne lista finnes foreløbig bare Cecilie Skog.

Og så har vi underavdelingen for repetisjoner. Om man ikke kan bli den første, så kan man bli den første til å gjøre det en gang til. Nummer en til å bli nummer to. Populært kalt ”I fotsporene til...” en eller annen. Pussig nok gir det nesten like stor status som om man egentlig var den første.

En annen undergruppe, eller ekspedisjons-metodikk om man vil, er ”Heyerdahl-metoden”. Denne går ut på at man finner to kulturer som holder til et stykke fra hverandre. Ved hjelp av enkle kommunikasjonsmidler forsøker man å bevise at det kan ha vært kontakt mellom disse kulturene i tidligere tider. Her finnes mange muligheter. Selv har jeg benyttet metoden på en tømmerflåte-ekspedisjon i Østerdalen for å bevise at de første som utvandret fra Koppang til Fredrikstad reiste med tømmerflåte ned Glomma.

Oppi alt dette snakket om ekspedisjoner, kan man jo spørre seg om hvorfor i all verden ”alle” skal ut på ekspedisjon. Artikkelens tittel, gitt meg av redaktøren, minner meg om en produktkatalog fra en av landets største sportskjeder for et par år siden. Oppslaget på forsiden lød ”Ekstremsport for alle”. Ekstremsport og ekspedisjoner tilhører samme familie. Om oppslaget kan man tenke to ting. Det ene er, hva er det som er så ekstremt hvis alle skal drive med det? Det andre, og mest interessante, er hva tittelen forteller om hvor sportsbransjen tror de kan tjene penger. Tittelen sier noe om hva som er kult og trendy og statusbyggende. ”Kjøp risiko- og ekstremsportutrustningen din hos oss. Risiker livet du også. Det er dritkult.”

Rekrutteringen kommer fra andre kanter enn tidligere. Men, ironi til side, det er ikke sikkert motivasjonen er annerledes enn før. Er det mer heroisk å kartlegge kloden enn å kartlegge seg selv? I august 1914 seilte Ernest Shackleton fra England for å krysse det antarktiske kontinent. ..It will be the last great British expedition that can hope to discover large tracts of land. Winston Churchill fnøs av det hele: Polen er allerede oppdaget. Hvilken nytte har vi av enda en ekspedisjon? Hørt den før? ”Hva skal de nå der å gjøre?” ”Times” hadde svaret: ...å reetablere Storbritannias prestisje... Rene ord for pengene.

I 1768 skrev kong George II i sine seilingsinstrukser til exploreren James Cook: ...nothing can redound more to the honour of this nation...than to make discoveries of countries hitherto unknown.

Altså: Den gang, som nå, dreide det seg om ære, berømmelse og penger. Et siste eksempel: På 1500-tallet prøvde engelskmannen Martin Frobisher gjentatte ganger å finne Nordvestpassasjen. For, som han sa: It is the only thing in the world that is left yet undone whereby a notable mind might be made famous and fortunate. Med andre ord: The last adventure on earth. Det var først Roald Amundsen som lyktes 350 år senere. Men vår mann var ikke drevet av verken ære eller penger. Hos han var drivkraften genuin nysgjerrighet og uselvisk oppdagerglede. Må vi tro.

Noen vil mene at det er mer krevende å finne egnede ekspedisjonsmål i vår tid enn det var tidligere. Alt er jo gjort. Det finnes ikke seriøse utfordringer igjen. Men Trollveggen var ingen utfordring før noen fikk den ideen at de skulle ta seg opp veggen. Sørpolen er også bare et punkt på kartet. Selv i 1911 var det ikke annet enn et mål for rekordjegere. Å gå til Nordpolen med hodelykt eller Sørpolen uten depoter var ingen utfordring før noen fikk den ideen at de skulle prøve.

Sørpolen, Nordpolen og Trollveggen er ikke ”for alle”. Men den mest geniale norske ekspedisjon i nyere tid ble utført av en 15-åring fra Løten. Høsten 2008 pakket ungdomsskoleelev Halvor Mære sekken. Moren hans kjørte han til Løtens sørligste punkt, og i løpet av de neste tre dagene gikk han hele Løten kommune på langs. Uten etterforsyninger. Og ikke bare det. Med et glimt i øyet gikk han Løten på langs via de ti høyeste fjelltoppene i kommunen. Det ble en to-siders lørdagsreportasje i Østlendingen. The last adventure in Løten!

Så lenge det finnes drømmer, nysgjerrighet, pågangsmot og eventyrlyst, så lenge det finnes vilje til å sprenge grenser, ikke for å oppnå noe annet, men bare for å se om det er mulig, så kommer det til å finnes nye utfordringer og nye ekspedisjonsmål.

Blås i Amundsen og Nansen. La Halvor være forbilde. Lag en ekspedisjon ”nær deg”. Eller iallfall nær ditt nivå. Skaff deg en drøm. Legg i vei.