Autotelisk heter det

Vi hadde studert kart og ekspedisjonsrapporter og lent oss tungt på all den kompetanse som finnes. Vi hadde testet utstyr og løsninger på Svalbard og på fjellet hjemme. Og forut for det kan man vel si at vi hadde holdt på med hjemmelekser hele livet. For noen av oss hadde det vart en stund. Men likevel er vi usikre. Likevel er vi spent på om vi får det til. Og det underlige er at det er nettopp i denne usikkerheten og uvissheten at drivkraften ligger. Nysgjerrigheten på hva vi vil møte, og hvordan vi skal takle det. Spenningen og det uforutsigbare – tross alle nitidige forberedelser.

Noen av oss er altså så enkelt skrudd sammen at vi finner mening i å finne ut om det er mulig – bare for å finne ut om det er mulig. Autotelisk heter det. ”Drevet av lekens og handlingens egenverdi.” Peter Wessel Zapffe definerte begrepet som ” ethvert engagement som har sitt maal i seg selv”. Det er morsomt å få mange treff på hjemmesida og høye seertall på TV. Det ligger stor tilfredshet i å formidle tanker og kunnskap som oppleves meningsfylt. Men det er ikke der det begynner. Det er ikke det som er arnestedet.

Helge Ingstad sa en gang noe om polarhelter. Det var riktig nok myntet på fangstfolk og overvintrere i nord. Han tok avstand fra å skape helter av enstøinger som overvintret i Arktis. Han kunne ikke begripe at det var det minste heltmodig. Han hadde selv overvintret i fangsthytter både på Grønland og i Canada. Han var selv en polarhelt, men mente det var mye enklere å være fangstmann alene med naturen enn å takle alle krav og forventninger som sivilisasjonen stiller.

Noen ganger, i mørke stunder, tenker jeg at det lyder litt sånn – ja, litt sånn som en taper, at du må reise så langt vekk fra folk som du bare kan komme for å finne meningen med livet. Jeg tenker, i de stundene der, at jeg skulle ha gjort nytte for meg blant mennesker framfor å bruke energien på meningsløse vågestykker i ville fjell. Knut Hamsun fyrer opp under de mer dystre sider av mitt selvbilde: ”Er dumdristig, vel tilendebragt Vovestykke, en halsbrekkende Gjærning, en Sportsaffære, et Lykketreff, noget at beundre?”

Ettersom Hamsuns innspill om risikosport henspeilte på Fridtjof Nansens grønlandskryssing i 1888, kan Nansen få siste ord i denne lille bolken om helter og antihelter. Denne er fra dagboka i 1901:

"Men kulturen gjør menneskelivet rigere, dybere! Er det sikkert? Ja kanskje for de få? Men er den jagende pengespekulantens liv i virkeligheden rigere end nomaden på de vilde sletter, eller den frie Eskimoen?"